Fagportal-forside       Hvilke vaksiner trenger jeg?       Prisliste       Kart og åpningstider      Publikumssider

 

Helstilsynets AIDS-politikk:
Debatt mot Anne Alvik og Svein-Erik Ekeid

Jeg begynte å arbeide på Infeksjonsavdelingen Ullevål sykehus i 1985, like før helsedirektør Torbjørn Mork forsøkte å nekte blodbankene å hiv-teste blod, før det var opprettet et apparat for å ta hånd om dem som ble funnet positive. På det tidspunktet vat det ca 20 kjente AIDS-tilfeller i Norge, men Georg Pettersen hadde publisert fremskrivninger av statistikken som viste at vi om få år kanskje kunne få 30000 tilfeller. Det var en tid med frykt. Jeg var selv svært redd for å bli smittet av pasientene, for jeg så daglig hvilken forferdelig sykdom dette var. Man skjønte tidlig at dette var en sykdom som smittet via sex og blod, men man kunne ikke på den tiden vite sikkert om det også var en liten risiko for smitte ved mindre intim kontakt. Holdningen på Infeksjonsavdelingen var at man for all del ikke måtte gi pasientene følelsen av at de var smittefarlige. Det skulle ikke brukes hansker ved kontakt med disse pasientene. Man ville ha et godt forhold til de homofiles organisasjoner, og de fikk legge mye av premissene for norsk AIDS-politikk. Stikk i strid med gjeldende praksis ved allmenfarlige smittsomme sykdommer skulle smitteoppsporing være frivillig, smittebærernes navn skulle ikke registreres i noe register, man kunne ikke hiv-teste noen uten pasientens samtykke, og det gjorde at det ble en unødig høy terskel for å ta hiv-test. De kalte det "menneskerettigheter" for de hiv-positive, men disse hensynene kunne meget vel føre til at mange ble smittet unødig. De hiv-positives organisasjon, Pluss, mente at det ikke lå noe spesielt ansvar på de hiv-positive for ikke å smitte andre. Man skulle ikke skremme noen, men bruke humor og positive budskap i all AIDS-informasjon. Man trengte ikke å være redd for å ha tilfeldig sex, enten det var med hivpositive eller hiv negative, bare man brukte kondom. Jeg følte meg som i et galehus. I en artikkel i Tidsskrift for den norske lægeforening trakk jeg kondomenes effektivitet i tvil. Men det var først 10. juli 1996 jeg for alvor tok bladet fra munnen, og skrev et leserinnlegg i Aftenposten. Jeg er fortsatt ganske fornøyd med setningen: "I plakatkampanjer fra Helsetilsynet ser det ut som det skulle være like farlig å forlove seg med en norsk diakonissestudent som å dra på sexreise til Thailand".

Svaret fra Helsetilsynet lot ikke vente på seg. Enkeltpersoner som protesterte mot den offisielle AIDS- politikken skulle sables ned. Legg merke til hvor glatt de bruker den europeiske menneskerettskonvensjonen (Roma 1950, iverksatt 1952). Det står ikke noe i denne konvensjonen som kan tas til inntekt for det syn at forebyggende arbeid mot AIDS skulle være frivillig, og heller ikke i FNs menneskerettskonvensjon (Helsinki 1947):

Helsetilsynet og HIV-testingen (Aftenposten torsdag 18. juli 1996)

Av helsedirektørAnne Alvik og fag- sjef for smittevern Svein-Erik Ekeid

Det gjentas stadig endel misforståelser om retningen og innstillingen av norsk helsevesens AIDS-arbeid i den første perioden av forebyggelsesarbeidet på midten av 1980-tallet. Når disse misforståelsene er gjentatt ofte nok, får de et preg av «sannhet» som ingen er tjent med. I virkeligheten var f.eks. Norge det første land i Europa som innførte landsomfattende AIDS-testing av alt blodgiverblod da norske blodbanker fikk pålegg om det i juli 1985. Daværende helsedirektør Torbjørn Mork var en foregangsmann og pådriver i AIDS-forebyggelsen her i landet, og det tjener ikke hans minne å besudle det med påstander om det motsatte.

Det er ikke riktig som overlege Gunnar Hasle påstår - og som avisens lederskrilient gjentar samme dag (Aftenposten 10.7.) - at Mork henstilte til blodbankene om ikke å utføre HIV-tester før man hadde et apparat som kunne ta hånd om dem som eventuelt ble funnet HIV-positive. Helsedirektoratet var imidlertid opptatt av at blodbanktjenesten ikke skulle svekkes ved at blodbankene ble benyttet som teststasjoner avindivider som fryktet sin smittestatus. Det kunne sette blodgivertjenesten i stor fare ved at personer i"vindusperioden» (perioden mellomsmittetidspunkt og det tidspunkt testen blir positiv) kunne slippe gjennom sikkerhetsnettet, slik som det skjedde i vinter ved en blodbank i Østlandsområdet.

Man oppfordret derfor fylkeshelsetjenesten om å opprette muligheter for klinisk HIV-testing parallelt med blodgiver-testingen, og inntil slike muligheter forelå, anmodet man alle som hadde vært i risikosituasjoner, som f.eks. menn som har sex med menn, til å trekke seg fra aktiv blodgivertjeneste og å vente med å la seg teste til det forelå et alternativt tilbud som også måtte omfatte en psyko-sosial rådgivningstjeneste som kunne gi veiledning til de afflserte om hva en slik diagnose ville innebære av såvel medisinske som psykologiske og sosiale konsekvenser. Vi må huske at på det tidspunkt forelå en betydelig mengde utenlandske rapporter om tunge personlige konsekvenser for AIDS-rammede i andre land, samt at vår viten om fremtidsutsikter og behandlingsmuligheter fortsatt var begrenset.

Hasle synes også å ha stor tro på at et offentlig navneregister over smittede ville være til stor hjelp i smittevern og smitteoppsporingsarbeidet. Hva hensikten med et slikt navneregister skulle være er det vanskelig å få et klart begrep om. I norsk tradisj on og etter vår helselovgivning er smitteoppsporing et ansvar for den lokale helsetjenesten, vi har ikke noe rikssmittepoliti i Norge. Det er den lege som har kontakt med den smittede (og den mulige smittekilden} som skal følge opp med smittevernrådgivning og smitteoppsporing og den kommunale smittevernlegen som skal foreta miljøundersøkelser dersom behandlende lege må gi opp.

Som overlege Hasle selv skriver:
«. .befolkningen har tillit til helsevese- net og syke mennesker ønsker ikke å smitte andre. Faren for å smitte andre er noe av det som bekymrer HIV-positive mest. Det er all grunn til å anta at de aller fleste lojalt vil respektere de tiltak som helsevesenet finner nødvendig. Det er de som ikke vet at de er smittebærere, som er de farlige smittebærerne (de få som vet at de er HIV-positive og unnlater å fortelle det til sine seksualpartnere er påtalemyndighetens anliggende) .»

Smittevernloven, som trådte i kraft 1.1.1995, gjentar og klargjør at det i første rekke er et kommunalt ansvar å drive et aktivt smittevernarbeid overfor alle som bor eller oppholder seg her, således også overfor utenlandske statsborgere, inklusive flyktninger og asylsøkere samt andre innvandrere som f.eks. studenter. Men smittevernloven forbyr også tvangsundersøkelser uten i helt særskilte situasjoner. Erfa- ring tilsier ikke at vi i Norge bør forlate frivillighetslinj en, heller ikke i HIV/ AIDS-arbeidet. Det vil kunne føre til konsekvenser for hvilket samfunn vi ellers ønsker å leve i, og brukes som prinsipp bare i land vi ellers ikke ønsker å sammenligne oss med når det gjelder menneskerettigheter. Det ville også være stikk i strid med Verdens helseorganisasjon, Europarådet og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Siden 1986 har frivillig HIV-testing vært en del av norsk AIDS-strategi, og var gjenstand for en kampanje allerede i 1989: På den annen side er vi fortsatt opptatt av at HIV-testing fØrst og fremst bør forbeholdes personer som selv mener at de har vært i en risikosituasjon. Det gjennomføres ca. 400 000 HIV-testinger hvert år i Norge, hvorav 200 000 blodgiverporsjoner, og 100 000 på såkalt klinisk indikasj on. I tillegg testes 70 000 gravide og 25 000 rekrutter, men vi har mistanke om at testingen ikke er målrettet nok.

Gjennom meldesystemet for infek- sjonssykdommer ser vi ingen generell heteroseksuell HIV-epidemi i Norge, epidemien blant sprøytemisbrukere er på hell, mens det stadig smittes for mange menn som har sex med menn. Men selv om det ikke er noen generell tendens til heteroseksuell smitteøkning, er vi likevel bekymret over en tendens til at heteroseksuell smitte er knyttet til lang tids utenlandsopphold, sexturister ogkontakt med miljøer med høyere smitterisiko innenlands. I tiden fremover vil mer arbeid målrettes mot disse risikomiljøene og -situasjonene. Men det er adferd som gjØr at man utsettes for smitte, ikke hudfarve eller seksuell orientering som sådan.

Informasjon er ikke det eneste våpenet vi har i kampen mot epidemien. Med større erfaring med HIV-epidemien får vi gjentatte bekreftelser på at å være godt informert ikke nødvendigvis er avgjørende i smittesituasjonen.

Om å kunne håndtere paradokser (Aftenposten, lørdag 20. juli 1996)

Av overlege Gunnar Hasle, Oslo

Helsedirektør Anne Alvik og fagsjef smittevern Svein-Erik Ekeid benekter i sitt innlegg 18.7. at daværende helse-direktør Torbjørn Mork henstilte til blodbankene om ikke å utføre HIV-tester: Dette er noe overraskende, idet Mork blant annet skrev i sitt rundskriv IK-29/1985, AIDS og testing av blod på HTLV-III-antistoff: «Før den planlagte screening kan igangsettes, må det også være etablert en tilfredsstillende tjeneste med sikte på å dra omsorg for de personer som viser seg å være seropositive.» Siste avsnitt lyder: «Helse-direktøren må derfor henstille til de regionale blbdbanksjefer å sørge for at screeningundersøkelser ikke blir foretatt før de beskrevne forutsetninger er oppfylt.» At Norge kom raskt igang med HIV-testing av blodgivere, var et resultat av press fra våkne blodbankoverleger.

Det som er mest vanskelig å forstå ved Helsetilsynets AIDS-ideologi, er at denne sykdommen skal betraktes som helt annerledes enn andre sykdommer. Registrering av smittebærere er en naturlig del av tiltakene mot almenfarlige smittsomme sykdommer, og HIV burde ikke være noe unntak. Selvfølgelig vil et navneregister over smittede være til hjelp i smittevernet:
• Dersom en nyoppdaget HIV positiv kunne navngi sine seksual- eller sprøytepartnere, ville vi raskt kunne konfrontere smittekilden med det forferdelige som hadde skjedd.
• Vi får ofte inn mennesker som har stukket seg på sprøytespisser fra navngitte personer. Dersom vi raskt kunne fastslå at vedkommende var HIV-positiv, ville vi kunne tilby antivirale medisiner som reduserer risikoen i en smittesituasjon med ca. 80% dersom medisinen blir gitt med en gang. Det er foreløpig ikke vist om det også virker mot seksuell smitte, for eksempel etter voldtekt.
• Innvandrere er gjerne innom flere asylmottak før de flytter til en by, ofte Oslo. Selv om de har fått påvist HIV ved et av disse stedene, er det i praksis umulig for den legen som først tok HIV=testen, og helsevesenet forøvrig, å følge opp pasienten så lenge det ikke finnes et navneregister. Når det gjelder ~~ tuberkulose, har vi et tilbakemeldingssystem hvor den beharidlende lege fyller ut et skjema hver gang pasienten kommer til kontroll. Med et slikt register kunne man gitt den behandlende lege en påminnelse om å ta kontakt med pasienter som er uteblitt fra kontrollen. En kobling av turbekuloseregisteret og HIV-registeret ville også gitt verdifull informasjon om samspillet mellom disse to infeksjonssykdommene i Norge.

Diskusjonen dreier seg ikke om HIV-testing av innvandrere bør være frivillig eller påbudt; idet bare tre av 5000 innvandrere som ble tilbudt HIV test, takket nei til testen. Det må foreligge et tilbud, noe som opphørte i Oslo fra 1.1.93. Helsetilsynet anbefaler at HIV-test skal inngå i en rutinemessig helsekontroll av innvandrere, men noen prioritert oppgave synes det ikke å ha vært. Man kan her forsiktig antyde at selv et tilbud om HIV-test til innvandrere strider mot Helsetilsynets ideologi, da det forutsetter et navneregister. Vi må her kunne forlange en.redegjørelse fra Helsetilsynet om hvorfor det har unnlatt å pålegge bl.a. Oslo kommune å tilby helsekontroll til innvandrere.

En effektiv og dynamisk AIDS-politikk forutsetter at man kan håndtere paradokser: Vi må, fremme bruk av kondomer, men må også advare mot tilfeldig sex. Vi må være filantroper, men ikke på bekostning av dem som ennå ikke er smittet. Vi trenger å samarbeide med risikogruppene, men vi må ikke glemme at deres organisasjoner i noen henseender også kan være våre fiender. En ideologisk tilnærming er ikke noe egnet: verktøy i dette arbeidet. Vår medisinske viten må kombineres med lokalkunnskap og alminnelig sunt folkevett.

Alvik og Ekeid prøvde altså å lyve for å redde avdøde helsedirektør Torbjørn Morks omdømme, men det kunne dokumenteres at det var riktig det jeg hadde skrevet. Jeg fikk deretter full støtte av en av dem som var midt i striden, og drev med hiv-testing i hemmelighet på tross av Morks forbud:

Sikring av transfusjonsblodet (Aftenposten Fredag 26. juli 1996)

Av Helge Heistø, tidligere overlege ved Blodbanken, Ullevål sykehus.

I innlegg i Aftenposten 10.7,18.7. og 20.7. kommer overlege Gunnar Hasle på denene side og helsedirektør Anne Alvik og fagsjef Svein-Erik Ekeid på den annen med avvikende utsagn om blodbankenes og Helsedirektoratets holdninger i første halvdel av 1980-årene når det gj aldt å sikre blodet mot overføring av HIV-smitte. Som avdelingsoverlege ved Blodbanken på Ullevål sykehus på den tiden hadde j eg anvaret for å gjøre blodoverføringene sikrest mulig. Jeg nedtegnet hendelsesforløpet i det aktuelletidsrom i den korte beretningen jeg skrev om mine 47 år ved Ullevål sykehus, og siterer fra den:

Tidlig i 1983 ble de to første tilfelle av . AIDS påvist i Norge, begge hos menn, hvorav den ene var homofil, den annen bifil. Selv om smitteagens ikke var påvist, var det åpenbart at det dreide seg om en seksuelt overførbar sykdom som også kunne overføres ped blodtransfusjson: Så snart dette var klart, bl.a. ved rapporter fra USA, tok vi forholdsregler for å utelukke smittefarlige blodgivere. Vi anmodet skriftlig mannlige homofile innstendig om ikke å gi blod. Dette ble påklaget ay Det norske forbundet av 1948 overfor Helsedirek- `toratet, og jeg ble kalt ned til Ole B. Hovind, som den gang arbeidet i direktoratet. Til stede på hans kontor var også Karen Friele fra nevnte forbund, Samt en fjerde person hvis identitet jeg ikke husker. Jeg ble foreholdt det diskriminerende i å; fokusere på de homofile.

Da vi imidlertid ikke var i tvil om at smitten var knyttet i særlig grad til mannlige homofile, endret vi ikke vår tekst på de skjemaer som ble forelagt for blodgiverne. I neste omgang kom det så et skriv fra Helsedirektøren med kopi til Sykehusrådmannen. Der sto at Blodbanken hadde å etterkomme merknadene fra DNF-1948. I mellomtiden var imidlertid også Helsedireltøren blitt overbevist om samhørigheten med de homofile miljøer, og direktoratets forslag til tekst som skulle forelegges for blodgiverne, var akseptabelt også for oss.

Da testingen på: anti-HIV ble mulig to år senere, var Helsedirektøren sterkt imot å begynne testingen av blodgiverne før det var bygget opp et apparat til å ta seg av eventuelle HIV-positive. Vi mente at det var viktigere å forebygge smitte ved transfusjon enn å risikere å finne en som man ikke hadde bygget,opp et støtteapparat til, eller å risikere å trekke til seg personer som på den måten ønsket å bli testet. I samarbeid med Mikrobiologisk laboratoriuxn startet vi derfor i hemmelighet testing av blodgiverne våren 1985. Ut på sommeren samme år kom pålegget fraHelsedirektoratet om å teste. Dette var stort sett gjennomført i hele landet ved nyttår 1986.

Hvordan står saken i dag?

Alt giverblod blir testet for hiv, hepatitt B og hepatitt C. Det er nesten ikke noe nysmitte av hiv blant narkomane. Det er lite heteroseksuell hiv-smitte mellom nordmenn, men 15-20 nordmenn får hvert år hiv ved utenlandsreiser. Nyankomne innvandrere utgjør en stor gruppe av nye hiv-tlfeller i Norge. Homoseksuelle menn smitter hverandre som før, og i økende antall. Faren ved hiv tones ned av infeksjonsmedisinerne, for å unngå å stigmatisere noen. Vi har fortsatt ikke noe navneregister for hiv-smittede, og ingen obligatorisk smitteoppsporing. Det er fortsatt mange som mener at det er hver enkelts ansvar å beskytte seg med kondomer, og at de hiv-positive ikke har noe spesielt ansvar for å la være å smitte noen.

Søk i dette nettstedet:

---

Viktig informasjon og forbehold