Fagportal-forside       Hvilke vaksiner trenger jeg?       Prisliste       Kart og åpningstider      Publikumssider

 

En konfrontasjon med Norges jeger- og fiskerforbund (NJFF)

Jeg må innrømme at jeg ikke er særlig glad i Norges jeger- og fiskerforbund (NJFF). Denne organisasjonen mottar over 20 millioner kroner i årlig statlig støtte, midler som skulle vært brukt til miljøvernformål. NJFF er ingen miljøvernorganisasjon, snarere det motsatte. De arbeider for at flest mulig skal drive med småviltjakt, og at jakt skal være billig og lett tilgjengelig for alle, også i naturreservater og nasjonalparker. De arbeider også for å gjeninnføre bruk av blyhagl i skog, fjell og åkre, noe som vil føre til at det slippes ut ca 150 tonn mer bly i norsk natur hvert år. De har rådført seg med kjemikere som tydeligvis ikke har peiling på næringsskjeder, og som konkluderer med at dette ikke er skadelig. Det er imidlertid overveldende dokumentasjon som viser at rovdyr og åtseletere som får i seg vilt med blyhagl er i fare for å bli blyforgiftet. NJFF kan også kritiseres sterkt ut fra et dyrevernsynspunkt. De arbeider for at jakt med pil og bue skal bli lovlig, bare for at jegerne skal få nye og spennende utfordringer, selv om det må ventes å påføre viltet unødige smerter. Skadeskytingsproblematikken er lite ivaretatt når det gjelder småviltjakt. Det er fullt lovlig å drive småviltjakt uten å ha tilgang til hund å spore viltet med, og NJFF har ikke ivret for et slikt påbud. Hvor mange skadeskutte ryper, skogsfugl og harer som lever eller dør langsomt i norsk natur er det ingen som vet. Den første kronikken handler om rypejakt. Kronikken sto i Nationen 11. desember 2012, og ble etterfulgt av debatt i Dagsnytt 18 to dager senere. De til sammen fem innleggene siteres her i fulltekst:

Kronikk: Rypejakten bør begrenses (Publisert i Nationen 11.12.2012)

Hva ønsker vi å se i fjellet - ryper, snøugle, jaktfalk og fjellrev, eller rypejegere og tomme haglpatroner?

Dette er ikke et faglig spørsmål, men et verdivalg. For meg er svaret klart, og jeg antar at blant dem som ikke har jegerlisens ville mange heller hatt en natur med et rikt og mangfoldig dyreliv. Skal det være opp til jegerne å bestemme artssammensetningen i skog og fjell? I motsetning til storviltjakten, som både er matauk og god forvaltning, er jakt på ryper å betrakte som rekreasjon. Matutbyttet er svært lite i forhold til innsatsen, og den økonomiske betydningen er i hovedsak knyttet til utleie av jaktrettigheter og innkvartering. Norges jeger- og fiskerforbund arbeider for at jakt skal være billig og allment tilgjengelig: I NJFFs handlingsprogram står det: «Alle som bor i Norge, skal ha muligheter for å jakte og fiske dersom de ønsker det.» (se http://www.njff.no).

For eksempel koster et sesongkort for jakt i Øystre Slidre statsallmenning bare ca. tusen kroner. Ifølge Norsk Fugleatlas er det 1,5-3 millioner ryper i Norge, og det skytes 200—500000 ryper per år, av 50—60000 jegere, ifølge SSB. Svingninger i rypebestanden har naturlige årsaker, og har ofte fulgt svingninger i smågnagerbestandene. Siden 2002 har studenter i naturforvaltning ved UMB, Ås, gjort rypetakseringer ved øvre Heimdalsvatn i Øystre Slidre, som undertegnede har deltatt i. Det har vært sett et fall i antall ryper gjennom hele denne perioden. Det var smågnagerår både i 2007 og 2010, uten at det førte til noen økning i rypebestanden. Selv om antallet ryper har falt dramatisk siden 2003, var rypeuttaket like høyt i årene 2002-2007, ifølge årsmeldingen til Øystre Slidre fjellstyre 2010 (se graf). Det er selvsagt svært ugunstig å opprettholde et høyt jakttrykk på en allerede minkende bestand, enten reduksjonen i bestanden skyldes jakt eller svak produksjon av rypekyllinger. Denne overbeskatningen er en sannsynlig medvirkende årsak til at det nå knapt er ryper å se i Øystre Slidre. Mønsteret er ikke like klart i hele landet, men rypetakseringsdata innsamlet av høyskolen i Hedmark fra til sammen 195 områder i Norge viser lave tall siden 2008.

Formålsparagrafen i Viltloven lyder: «Viltet og viltets leveområder skal forvaltes i samsvar med Naturmangfoldloven og slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares». Naturmangfoldloven har som formål både å bevare mangfoldet i naturtyper og økosystemer (§4), og å bevare artene og deres genetiske mangfold (§5). Av naturlige fiender for rypekyllingene kan nevnes fjellrev, rødrev, røyskatt og ravn. Voksne ryper tas av jaktfalk og kongeørn, og til en viss grad av snøugle. Jaktfalk har status som «nær truet» på den norske rødlisten, snøugle som «sterkt truet», og fjellrev som «kritisk truet». Lirype og fjellrype har stort formeringspotensial, da ryper legger 9—14 egg. Bestandene vil fort ta seg opp om man reduserer jakten. Men om 200000 ryper per år hadde tilfalt rovdyrene, ville rovdyrene hatt bedre livsbetingelser. Etter viltloven må forvaltningen av nytteviltet også ta hensyn til at rovdyrene skal kunne overleve. Om man ser på rypene isolert, er det altså rom for å høste av overskuddet, men om man ser på naturmangfoldet i det økosystemet rypene er en del av, kan en så omfattende beskatning som vi ser i Norge være i strid med loven.

Man kan ikke direkte sammenligne forvaltning i afrikanske og norske nasjonalparker, men i Afrika er det en selvfølge at det finnes parker hvor det ikke drives jakt, noe vi ikke har i Norge. Der det drives jakt i Afrika, ser man ikke stort mer dyreliv enn i Norge, men der dyrelivet er fredet er det fantastisk hvor mye man kan observere, både fordi det er flere dyr, og fordi de er mye mindre redde for mennesker. I Norge kunne man begynne med å forby all jakt i naturreservater og nasjonalparker.

Rypejakten er økonomisk viktig for mange grunneiere, og det bør den fortsatt være. Om man innførte en tvungen minimumspris på for eksempel 5000 kr for hver rype som felles av andre enn grunneieren selv, ville de fått en god kompensasjon. Og pengene fra det som skytes i statsallmenning kunne gått til naturvernformål. Økosystemet vil i hvert fall tåle at man skyter 50.000 ryper i året på landsbasis. Taperne ville vært dem som vil synes at det blir for dyrt å skyte ryper. Men de ville fortsatt kunne nyte naturen, til og med en natur med et rikere dyreliv. De kan eventuelt gå over til storviltjakt, som er langt mer naturvennlig. Det er ingen menneskerett å kunne drepe småvilt.

Det har nesten vært tabu innen miljøorganisasjonene i Norge å utfordre jegerne. Jegerne betaler for jakten, men de betaler ikke noe for å hindre resten av befolkningen i å oppleve natur med ville dyr. Det kunne være fristende å trekke en parallell til røykeloven, som i sin tid utløste et ramaskrik, men som de fleste er glade for nå. Om ti år kan det hende at vi ikke vil skjønne hvordan vi fant oss i at naturen vi går tur i nesten ikke har dyreliv å se. En forandring på dette området forutsetter at politikerne tør å ta opp kampen. Blant de 89 prosent av befolkningen som ikke er jegere, og som bryr seg om naturvern, kan det være en pen bunke stemmesedler.

Gunnar Hasle, PhD, lege og zoolog og medlem av Miljøpartiet de Grønne

Svaret lot ikke vente på seg:

Bomskudd om rypejakta (Publisert i Nationen 15.12.2012)

I et innlegg i Nationen på tirsdag 11. 12.12 roper miljøpolitiker Gunnar Hasle på begrensinger i rypejakta. «Ønsker vi å se ryper, jaktfalk, snøugle og fjellrev, eller rypejegere og tomme haglpatroner» spør han retorisk, og kaller det et verdivalg. Vi kaller det et realt bomskudd.

Debattene rundt svake rypebestander er både gamle og gjentagende. Det var debatter rundt Amtmann Hellands dokumentasjon av svært dårlige rypeår i Finnmark allerede rundt år 18-1900. I 1943 og 1944 hadde vi svært gode rypeår, men under krigen var det ikke anledning for folk flest til å jakte. Forhåpningene var svært store da krigen tok slutt i 1945, og det ble satt opp tog fra Østbanen i Oslo for å frakte rypejegere ut til jaktområdene. Det hadde imidlertid vært et sammenbrudd i rypebestanden og jegerne fant svært lite rype å jakte på. Ingen kunne skylde på høyt jakttrykk som årsak til nedgangen i rypebestanden.

Store bestandssvingninger hos rypa forekommer også i områder uten jakt. Nylig leverte Maria Hörnell-Willebrand fra Sveriges Lantbruksuniversitet en doktoravhandling om rypeforvaltning. Hun leder de årlige rypetellingene i Sverige. I avhandlingen konkluderer hun med at den påvirkningen jakta har på rypebestandene er så liten at de ikke klarer å måle den med de målemetoder de har tilgjengelige. Bestandene av småvilt har alltid svingt. Jegerne er ikke driverne i dette systemet. Jaktuttaket av rype bestemmer ikke sammensetning av arter i naturen.

Rypebestandene påvirkes altså av svingninger i smågnagerbestandene, predasjon fra rovvilt, nedbygging av rypas leve- og oppvekstområder med mer. Vi som jegere frasier oss ikke ansvaret vi har for kun å høste av et overskudd, men det er langt derfra til å mene at jakten er utslagsgivende for om vi skal se rovfugl og rype i fjellet. Få, om ingen, områder innenfor norsk viltforvaltning har vært gjenstand for så mye og grundig oppmerksomhet som rypas ved og vel. Jegerne har vært pådrivere for å få fram kunnskap og sette fokus på god og kunnskapsbasert forvaltning av rypa og dens leveområder. De deltar aktivt i bestandsregistreringer av rype på høsten før jaktstart, og er opptatt av å kunne bidra aktivt til en god rypeforvaltning.

Stortingets vedtak om naturmangfoldloven var tuftet på en avveining mellom bruk og vern. Loven bidrar til å sikre naturmangfoldet og legger gode rammer for en bærekraftig bruk gjennom blant annet jakt. Jakt er en positiv og ønsket aktivitet i vårt samfunn, og det legger også grunnlaget for en grunnleggende interesse for å ta vare på naturen i et langsiktig perspektiv. Dagens rypeforvaltning, er som annen naturforvaltning, godt forankret i lovverket. Rypa er ingen truet art i norsk natur, og selv om det tas ut et stort antall ryper gjennom jakt hvert år, så er dette med utgangspunkt i en bærekraftig høsting. Og jegerne er bevisst på sitt ansvar for å begrense jaktuttaket i år med dårlig rypeproduksjon. Det er bred aksept for bruk av kvoter eller andre typer begrensninger.

Verdigrunnlaget til Norges Jeger- og Fiskerforbund understreker at jakt skal foregå slik at det høstes av naturens overskudd uten at den forringes. Det er ikke bare ord på et papir, men faktisk en etisk plattform for vårt virke som jegere. Vi viderefører et bredt engasjement for å sikre naturens produksjonsevne til glede for både vilt og jegere.

Espen Søilen, Generalsekretær Norges Jeger- og Fiskerforbund

Her er Gunnar Hasles svar til Søilen:

Klart at rypejakta virker inn i naturen (Publisert i Nationen 3.1.2013)

NJFFs generalsekretær Espen Søilen hevder i et innlegg i Nationen i desember at rypejegerne høster av naturens overskudd uten at det påvirker resten av økosystemet. Han nevner Maria Hörnell-Willebrands doktoravhandling og at hun konkluderer med at den påvirkningen jakta har på rypebestandene er så liten at de ikke klarer å måle den med de målemetoder de har tilgjengelige. Søilen kan ikke ha lest avhandlingen. Hörnell-Willebrand anbefaler i konklusjonen at det opprettes buffersoner hvor det ikke drives jakt i det hele tatt, for å sikre bærekraftige rypebestander.

Svingningene i rypebestandene forårsakes av en rekke faktorer, som værforhold, mat, rovdyr og sykdommer. Jaktas betydning ble testet i en studie fra Meråker og Selbu, hvor jaktfalken står for det meste av den naturlige dødeligheten hos ryper, som Sandercock m.fl. publiserte i fjor. De sammenlignet områder hvor de tok ut 0, 15 og 30 prosent av rypebestanden. Jaktuttak på 15 prosent ble delvis kompensert ved at den naturlige dødeligheten gikk ned, altså: jaktfalken fikk mindre ryper. Et uttak på 30 prosent reduserte i tillegg neste års rypebestand. Mat er en begrensende faktor både når det gjelder yngling og overlevelse for rovfuglene, det tror jeg ikke det er uenighet om. Om Norges jeger- og fiskerforbund er pådrivere for god forvaltning er det for å få vilt å jakte på, ikke for å ta vare på naturmangfoldet. Med forbehold om at Søilen kan ha skiftet mening må det nevnes at Søilen og Brainerd i Jakt og fiske 1-2.96 tok til orde for skyte et bredt antall av arter rovdyr systematisk over et stort areal for å få mer ryper. De skrev: «Spørsmålet er om jegerne er villige til å ta en slik jobb i fjellet, og hvor heldig slike tiltak er i forhold til storsamfunnet». Det var altså dårlig reklame for jakt og jegere Søilen var bekymret for, ikke rovdyrene.

Naturmangfoldloven nevner ikke jaktinteresser, men «grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel» i formålsparagrafen. Når det gjelder trivsel står jegernes rekreasjonsverdier i konflikt med naturopplevelsen til dem som liker å se rovfugler, og som synes det er utrivelig å se fugler bli skutt i naturen. Denne loven kan neppe brukes til å forsvare jegernes interesser. Ansvaret for naturens helhet/ mangfold må veie tyngre enn jaktinteressene til et mindretall. Jaktuttaket må justeres ned til hva hele økosystemet tåler, ikke bare hva rypebestanden tåler.

NJFF mottok 11 millioner fra Direktoratet for naturforvaltning og 6 millioner fra Miljøverndepartementet i 2011. Det burde forplikte til å arbeide for naturvern, ikke bare for medlemmenes interesser.

Gunnar Hasle, PhD, lege og zoolog og medlem av Miljøpartiet de Grønne

To skuddglade professorer fra UMB, Ås, kastet seg inn i debatten:

Rypa bør ikke fredes (Publisert i Nationen 17.12.2012)

I Nationens kronikk 11. desember hevder Gunnar Hasle at jaktuttaket sannsynligvis er årsaken til at det i dag knapt er ryper å se i fjellet. Videre at bestanden fort vil ta seg opp om den fredes. Samtidig mener han at jaktfalk, kongeørn, snøugle og fjellrev går tilbake fordi det blir mangel på rype som byttedyr.

Hasle har rett i at det i dag er lite rype. Men nedgangen gjelder ikke bare Skandinavia og Finland, men også østover i Russland. Bl.a. har bestanden gått kraftig tilbake i store russiske naturreservat selv uten at det drives jakt. Det samme ser vi i Nord-Sverige hvor bestandsutviklingen har vært omtrent den samme uavhengig av jakttrykket. Faktisk ser det også ut til at svingningene i enkelte nordkanadiske rypebestander har endret karakter – de markerte bestandstoppene er forsvunnet.

Årsaken til disse storskala bestandsendringene er ikke klarlagt. Det har imidlertid vært like svake rypebestander i tidligere tider. Forskjellen er at bunnårene tidligere varte ganske kort tid, gjerne bare et par-tre år, før bestandene igjen gikk inn i en kraftig oppgangsfase. Som Hasle påpeker, har rypene et formidabelt formeringspotensial. Et rypepar med 10 egg, ville øke til 15.552 fugler på fem år om det ikke var tap på egg-, kylling- eller voksenstadiet. Det er som kjent ikke tilfelle, tapene er formidable. I gjennomsnitt gir bare ett av ti egg én voksen, ett år gammel fugl. Etter hvert er det satt små radiosendere på hundrevis av ryper. Resultatene er entydig: rovviltet er den helt overveiende dødsårsaken. Selv om mange arter rovvilt har rype som bytte, rettes mye av oppmerksomheten i dag mot rødreven. Den har etter krigen økt voldsomt i antall og utbredelse over hele den nordlige halvkule. Den er trolig ansvarlig for tilbakegangen i bestanden av fjellrev. Vi fikk også en kraftig økning av hønsefugl da skabb reduserte revebestande på 1980-tallet.

Det er ikke riktig som Hasle hevder, at fjellrev og snøugle har ryper som viktig bytte. Disse to artene er avhengig av smågnagere, og yngler bare de årene det er rikelig av disse artene. Derimot har kongeørn og særlig jaktfalk, rype som hovedbytte. Nå viser langsiktig overvåking av kongeørn- og jaktfalkrevir i Sør-Norge utført av NINA og Fylkesmannen i Telemark, at bestandene av begge disse artene har holdt seg bra uten påviselig nedgang. Faktisk hadde vi i 2010 ett av de beste yngleår for kongeørn på lang tid i fjellet i Telemark. De to artene opprettholder øyensynlig bestandene selv på ganske lave forekomster av rype.

Vi synes Hasle trekker vel bastante konklusjoner fra noen kortvarige studentregistreringer ved Øvre Heimdalsvatn i Øystre Slidre. Han kunne gjerne tatt med de mer omfattende registreringene utført av fjellstyret. Disse viser at bestanden av liryper i Øystre Slidre har holdt seg bedre enn i mange andre fjelltrakter, men selvsagt med årlige svingninger. Hasle presenterer kun tall for rypefellinger fra og med 2002, og får det til å se ut som det har vært en kraftig nedgang. Hadde han forlenget kurvene bakover i tid, hadde det framgått at det i siste halvdel av 1990-tallet ble felt like lite lirype som i dag og observert heller færre enn flere.

Hasle har tydeligvis lite til overs for rypejegerne. Da kan det være på sin plass å minne om at rypetakseringene, som gir mye av grunnlaget for norsk rypeforvaltning, utføres av jegere på frivillig basis. Jegerne er også en viktig pressgruppe for mer forskning både på ryper og på norsk fauna generelt. En begrenset jakt også i dagens situasjon med lave bestander, er av flere grunner å foretrekke framfor fredning. Øystre Slidre fjellstyre, som de fleste andre med ansvar for rypeforvaltning, har tatt konsekvensen av de lave bestandene og satt dagskvotene for hva som kan felles, svært lavt. Fredning i dårlige perioder kan spare en del stamfugl, men vi må ikke vente økning på grunn av fredningen. Den har naturen alene hånd om. Totalfredning er i det hele et lite effektivt tiltak i småviltforvaltningen. Det har også lett for å bli en sovepute hvor den aktuelle viltarten lett glemmes bort. Hva vi trenger er mer viten, ikke bare om effekten av jakt, men også om andre vesentlige faktorer som påvirker rypa og dens miljø. Matutbyttet av rypejakta kan nasjonen sikkert klare seg uten, men rekreasjonsverdien og helsegevinsten ved å ferdes ute er formidabel, og må også telle med når vi skal vurdere betydningen av jakt.

Hasle er medlem av Miljøpartiet de Grønne, som vi gjerne vil ha med oss i diskusjonen om norsk rypeforvaltning. Fra tid til annen tørner jeger- og naturverninteresser sammen. Det er uheldig. Et overordnet mål i dagens viltforvaltning er å skape og opprettholde arts- og individrike viltstammer. Det er et mål som flertallet av naturinteresserte sikkert stiller seg bakom. En forutsetning for å oppnå dette er objektiv kunnskap som grunnlag for et konstruktivt samarbeid.

Olav Hjeljord og Reidar Borgstrøm
Begge professor emeritus, Institutt for naturforvaltning, UMB

Også innlegget til Hjeljord og Borgstrøm ble besvart av Gunnar Hasle:

Skyting gir ikke helsegevinst (Publisert i Nationen 2.1.2013)

Jeg tok til orde for en begrensning av rypejakten i en kronikk i Nationen 11. desember, som ikke uventet har vakt reaksjoner fra jegerhold. Under overskriften ”Rypa bør ikke fredes” setter to pensjonerte professorer fra Institutt for naturforvaltning, UMB, inn en bredside mot mitt innlegg. Så vidt jeg forstår er det mer vi er enige enn uenige om. Jeg argumenterer for begrensning av jakten, ikke fredning. Men i nasjonalparkene burde etter min mening all jakt vært forbudt, unntatt når det er nødvendig ut fra forvaltningshensyn. Jakt på rype er ikke nødvendig. Jeg er enig i at svingninger i rypebestanden har naturlige årsaker, i likhet med nedgangen i rypebestanden over hele den nordlige tempererte sonen. Jeg nevnte at fjellreven er naturlig fiende for rypekyllingene, og at voksne ryper til en viss grad tas av snøugle, og det er Hjeljord og Borgstrøm neppe uenige i. Det er riktig at rovviltet er den overveiende dødsårsaken hos ryper, og her er vi ved poenget: Hvor mange rovdyr kunne levd av 200-500000 voksne ryper og deres kyllinger?

Professorene skriver at jeg trekker bombastiske konklusjoner av kortvarige studentregistreringer. Dette datasettet er en tidsserie fra 2002-2012 med registrering av ryper, smågnagere og blåbær i det samme området, som kan sammenholdes med lokal jaktstatistikk. Jeg trekker ingen generell konklusjon, men i hvert fall i dette tidsrommet på denne lokaliteten ser vi et fall i rypebestanden, mens jaktuttaket var høyt helt til det ikke var stort mer å jakte på. Det var topper i smågnagerbestandene i 2007 og 2010. Vanligvis stiger rypebestandene i smågnagerår, men slik stigning kunne vi ikke registrere, noe det høye jaktuttaket er en rimelig forklaring på.

Hjeljord og Borgstrøm skriver: ”en begrenset jakt også i dagens situasjon med lave bestander, er av flere grunner å foretrekke framfor fredning”. Av en eller annen grunn nevner de ikke hvilke grunner det dreier seg om, annet enn at jegerne driver med rypetellinger og er en viktig pressgruppe for mer forskning. Kan de ikke drive forskning uten å jakte? Og hva er det for noe tøv at en art kan glemmes bort om den totalfredes? Fjellreven er totalfredet, og i hvert fall ikke glemt av naturvernorganisasjonene. Jeg er enig i at det gir en helsegevinst å være ute i naturen, men ikke at det å skyte rypene gir noen ekstra helsegevinst. Dessuten er det nok av elg, hjort, rådyr og rødrev å jakte på.

Jeg er også enig i at alle vi som er interessert i naturen må trekke i samme retning. Men NJFF’s kampanjer for å rekruttere flere til å drive småviltjakt, og for ikke å snakke om deres arbeid for å gjeninnføre blyhagl er ikke å trekke i retning av bedre naturvern. Det er det motsatte.

Gunnar Hasle, PhD, lege og zoolog og medlem av Miljøpartiet de Grønne

Kronikk mot jakt med pil og bue, "Buejakt må forbli forbudt", publisert i Nationen 22. februar 2013

Norges buejegerforbund fremmet i 2011 søknad om å få starte med jakt på storvilt med pil og bue som en tre års prøveordning, med støtte av Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund, Norskog og Norges jeger- og fiskerforbund (NJFF).

Direktoratet for naturforvaltning anbefalte 18.1.12 å starte med et prøveprosjekt. Forslaget ble avslått av Miljøverndepartementet (pressemelding 15.6.12), med den begrunnelsen at en prøveordning ikke ville gi svar på de viktige dyrevernmessige spørsmål som reises ved innføringen av jakt med pil og bue.

På NJFFs landsmøte 16.-18.11.12 ble det vedtatt å fortsette kampen for at det skal åpnes for jakt med pil og bue. Ifølge referatet fra landsmøtet skal Per Stensland fra NJFF Hordaland ha sagt: «All forskning viser at buejakt er like humant som jakt med kulevåpen.» Dette ble tydeligvis utslagsgivende.

Det norske buejegere viser til er erfaringer fra Danmark, hvor Vildtstyrelsen har sett på 561 rådyr som var truffet med pil og bue, og 28 (4 prosent) ble skadeskutt. Tatt i betraktning av at dette i hovedsak er stillestående rådyr som ble felt på under 20 meters avstand kan konklusjonen at det ikke er mer skadeskyting enn ved bruk av rifle neppe forsvares. Dette var 28 unødvendige skadeskytinger, for under så gode forhold ville neppe noen dyr blitt skadeskutt med rifle. Det refereres også til en svensk rapport om felling av 22 hjort og åtte villsvin med pil og bue. Verken det danske eller svenske materialet er publisert i vitenskapelige tidsskrifter, og er kun basert på egenmeldinger fra buejegerne selv. Kilpatrick og Walker (1999) oppsummerte tretten amerikanske studier i Wildlife Society Bulletin. Skadeskytingsfrekvensen varierte i disse studiene fra 7-62 prosent, medianverdi 34 prosent, på dyr som er skutt med pil og bue på nært hold.

Ikke noe forsøksdyrutvalg i verden ville godtatt en eksperimentell studie hvor man skyter for eksempel halvparten av et visst antall ikke-bedøvede griser med gevær og den andre halvparten med pil og bue, for å ta tiden på hvor fort de dør, og måle hvor mye de skriker. Vi er henvist til å tolke tilgjengelige data.

En kule fra et jaktgevær til storviltjakt skal ha en anslagsenergi på minst 2200 J, mens en pil rammer med ca. 100 J. Med jaktammunisjon vil et treff i lungeregionen være umiddelbart dødelig. For at en pil skal drepe dyret raskt må man treffe hjertet eller minst en av de store pulsårene i brystregionen. En pil fra en komposittbue vil ha en hastighet på ca. 70 meter per sekund. På 20 meters hold bruker pilen 0,3 sekunder, og på denne tiden kan dyret bevege seg nok til at selv et velrettet skudd havner i tarmene i stedet for i hjertet.

Norges jeger- og fiskerforbund hevder at buejakt er miljøvennlig, fordi det ikke brukes blyammunisjon. Dette er et godt argument, men det virker ikke troverdig, når NJFF samtidig arbeider for gjeninnføring av blyhagl i Norge. Det vil, etter organisasjonens egne beregninger, føre til at det slippes ut minst 150 tonn mer bly i naturen hvert år. Åpning for buejakt ville uansett monne lite, når det er 500 buejegere og 120.000 jegere med kruttvåpen i Norge.

Bøndene på mine hjemtrakter driver med elgjakt. Elgjakt er god naturforvaltning og viktig matauk. At det i tillegg er en begivenhet, med friluftsliv, spenning og sosialt samvær har jeg ikke noe imot. Det er ikke noe jåleprat om «fair play» for viltet: kvotene er fastsatt på forhånd, og de holder på til de er ferdige. Dyrene avlives så effektivt og smertefritt som mulig. Jeg ville ikke drømme om å kalle disse karene for lystmordere. Jegernes kamp for å få drive med buejakt, derimot, er etter min mening så umoralsk at det er vanskelig å finne ord som egner seg på trykk.

Det er ikke noen annen grunn til å bruke pil og bue ved moderne jakt enn at jegerne skal få en mer spennende jaktopplevelse, på bekostning av viltet, som påføres unødige smerter.

Gunnar Hasle er lege, PhD zoolog og medlem av Miljøpartiet De Grønne.

Kronikk mot opphevelse av forbudet mot blyhagl, "Ønsker vi mer bly i norsk natur?" publisert i Nationen 20. mars 2013

Bly er giftig, og akkumuleres i kroppen, med en halveringstid på ca. 20 år. Det kan skade sentralnervesystemet, leveren, nyrene, hormonproduserende organer og benmargen/immunforsvaret. Det kan gi fosterskader, og nedsatt intellektuell utvikling hos barn. Blyforgiftning hos svaner, og to tilfeller hos mennesker som hadde spist vilt med blyhagl har vært beskrevet i Norge.

Blybensin ble forbudt på 1980-tallet. Blyutslippet er redusert med 80% siden 1995, nå er det ca 100 tonn per år, hovedsakelig fra militær- og jaktammunisjon. Blybatterier blir samlet inn. Bruk og utslipp av bly i industrien, blant annet i maling og lakk, er redusert (Miljøstatus.no). Blyhagl ble forbudt i 2005.

Norges jeger- og fiskerforbund (NJFF) arbeider for å gjeninnføre blyhagl til bruk i skog, fjell, i kulturlandskapet og over åpent vann. De arbeider for å få saken inn i årets valgkamp. Saken ligger i følge NJJFs hjemmeside inne i programforslagene til både Sp, Ap, KrF, H og V.

NJFF anerkjenner at blyhagl er et problem ved grunt vann og våtmarksområder, og på skytebaner. I følge NJFFs egne beregninger ble det brukt ca 170 tonn bly per år til haglpatroner ved jakt før forbudet mot blyhagl ble innført. NJFF trekker frem disse momentene i deres rapport "Argumentasjonsgrunnlag for gjeninnføring av blyhagl til jakt":

De fleste andre land, for eksempel Sverige, har ikke noe tilsvarende forbud

Bly har på grunn av sin høye egenvekt gode egenskaper for avliving

At bly er bløtt minsker faren for rikosjetter sammenlignet med stålhagl, og gjør det egnet til bruk i alle haglvåpen

De beste alternativene til blyhagl: wolfram og vismut, er dyre, og kan dermed gjøre det vanskelig å rekruttere unge jegere

Det mangler faglig grunnlag for det nåværende forbudet

Det er klart at norske myndigheter må vurdere saken selv, og mye taler for at flere land vil komme etter Norge. I følge NJFFs testjegerprosjekt kommer drepeevnen mest an på avstanden man skyter på. Vi finner ingen data for hvor stor risikoen for rikosjetter med stålhagl er. Vismut- og wolframpatroner koster 7-25 kr per skudd. Det forsvarer neppe et utslipp på 170 tonn bly per år. NJFF hevder at det er så mye bly naturlig i jordsmonnet, at det blir svært lite i forhold. Det er riktig, men NJFF forbigår i sin rapport raskt problemet med at skadeskutte dyr med blyhagl i seg før eller senere kan bli spist av andre dyr.

I en oversiktsartikkel (Pain m.fl. 2009) vises det til en omfattende dokumentasjon på at fugler, deriblant hubro, hornugle, kongeørn, spurvehauk, hønsehauk og musvåk, er utsatt for forgiftning etter å ha fått i seg blyammunisjon. Forfatterne anbefaler et totalforbud mot bly i all slags jaktammunisjon. Inntak av blybiter resulterer ikke nødvendigvis i at en fugl dør, da de kan gulpes opp igjen, men (Pain og Rattner, 1988) viste eksperimentelt at ett blyhagl spist av en and kan gi dødelig forgiftning. På grunn av magesyren er det større risiko for blyforgiftning ved å spise bly enn ved å ha blyhagl i vevet etter skadeskyting. Det er vist at den kritisk truede californiakondoren, ikke klarer seg naturen på grunn av bly i åtsler.

NJFF skriver i sin rapport: «Veterinærinstituttet har gjennom sine årlige fallviltrapporter fra tidsrommet 1995-2003 ikke påvist blyforgiftning hos de rovfugler som er kommet inn og undersøkt av veterinærmyndighetene». Dette er en feilsitering: I følge Kjell Handeland ved Veterinærinstituttet har de hittil bare undersøkt blyinnhold i svaner. Vi har ikke data for bly i norske rovfugler. Det svenske Naturvårdsverket angir at det hvert år bringes inn havørn som er døde av blyforgiftning. Jägareförbundet anerkjenner problemet, og anbefaler å bruke rifleammunisjon som ikke splintres opp, og å ikke etterlate slakteavfall med blybiter i naturen. Av dyrevelferdsgrunner ønsker de ikke noe forbud mot bly i rifleammunisjon. Dette kan virke uforståelig, da en ny amerikansk studie viste at blyfri rifleammunisjon er like effektiv som den med bly. I Norge blir slakteavfall av storvilt fortsatt liggende i naturen, i praksis et forgiftet åte for åtseletende fugler og pattedyr. Problemet med hagl i skadeskutte dyr har hverken de norske eller svenske jegerne noen løsning på. Landbruks- og matdepartementet viser til en undersøkelse av ryper som ble funnet døde under høyspentledninger, hvor halvparten hadde hagl i kroppen. Dette illustrerer både at dyrevernsidene ved småviltjakt er undervurdert, og at hagl i skadeskutte fugler er et potensielt miljøgiftproblem.

Vi må bruke kunnskap når vi har den. Konklusjonen synes ganske åpenbar: all bruk av blyammunisjon til jakt må bli forbudt. Det er ingen grunn til å åpne for en ny politisk behandling av det eksisterende forbudet mot blyhagl.

Gunnar Hasle, lege og zoolog, PhD, styremedlem i Nordstrand Miljøpartiet De Grønne

Rasmus Hansson, daglig leder for CIENS Toppsenter og førstekandidat for Oslo Miljøpartiet De Grønne

Denne siste kronikken ble forsvart av medforfatter Rasmus Hansson i Dagsnytt 18 (scroll frem til ca 42 minutter ut i sendingen).

Søk i dette nettstedet:

---

Viktig informasjon og forbehold